Som jeg har gjort et par ganger før, er dette en del av Bokbloggturneen. Ting&Tang skrev om boken i går, og Nekiam skal skrive om den i morgen. Bokbloggturneen går rett og slett ut på at noen bloggere får tilsendt samme bok, og i løpet av en uke kan man følge alle bloggene og lese hva de synes om boken.

Torstein Bugge Høverstad har oversatt Harry Potter, og var med det med på å skape magien. Det er også han som har oversatt Smaragdatlaset. En bok av amerikanske John Stephens. Historien kan høres ganske vanlig ut. Tre barn blir forlatt av foreldrene sine, og havner på barnehjem. Mange barnehjem. Men her stopper også likheten mellom alle andre historier. Disse tre barna er spesielle. Akkurat det vet de ikke før den eldste, Kate, nærmer seg fjorten. De blir sendt til et barnehjem langt borte fra alt annet, som kun består av tre barn. Dem. Det går ikke lang tid før de lusker rundt i gangene, og ganske snart har de funnet et hemmelig rom. Et arbeidsværelse med en mystisk bok.

Boken de finner er Atlaset. Smaragdatlaset, som de snart finner ut at kan ta dem fram og tilbake i tid. Tilbake til en tid der Cambridge Falls ikke er som i dag. Til en tid der den grusomme grevinnen hersker, og barna må stoppe henne. De er tross alt spesielle. Kate, Michael og Emma. De må stå sammen, og de må klare seg alene. Kjempe mot ulere og holde fast i gamle minner. Sistnevnte er vanskelig nok i seg selv.

Smaragdatlaset er en fin bok. Jeg elsker hvordan lillesøster Emma sier det hun tenker, og hvordan hun redder seg ut av situasjoner. Jeg irriterer meg over hvorfor Kate ikke forteller søsknene sine alt, og jeg smiler av Michaels kunnskap om alver. Men allikevel er den ikke sånn at jeg ikke kan legge den fra meg. Den er litt daff innimellom, mens den andre ganger er vledig spennende. Og språket? Det tar meg rett tilbake til Harry Potter. Jeg rett og slett elsker hvordan Høverstad oversetter språket. Så ja, jeg synes boken er god. Hadde jeg gått på ungdomsskolen hadde jeg syntes den var fantastisk.