Da vi fikk på oss uniformen kom følelsen av at vi faktisk var…soldater. Blå arbeidsuniform, en beret som skulle barberes og feltstøvler som skulle pusses. Properhet som skulle følges, som til tider kunne bli litt ekstremt. Alle knapper skulle til enhver tid være kneppet. Skoene skulle alltid være pusset. Hodeplagg på når vi gikk ut av en bygning. Ikke hendene i lommene. I grunn se bra ut. Alltid. Og når det var lært og forstått, begynte vi med alt det som faktisk var gøy. Som soldat er det noen ting som er viktigere enn andre. Det å kunne vaske er en ting, men  å kunne førstehjelp er mye viktigere. Og akkurat det var noe vi holdt mye på med. Helte jukseblod over både oss selv og flisene i dusjen for å gjøre sanitetsdrillene så mye mer realistiske. Alt fra benbrudd med spjelking til utrevne tarmer. Det var gøy. Selv om det hele endte i en eksamen, som alt annet vi gjorde. Eksamen i magasinbytte, adsam (ta fra hverandre og sette sammen AG3), våpenregler og alt annet. Ukesluttsprøve hver fredag, som minnet litt om tiden på barneskolen. Det å sitte på kveldstid og pugge våpendeler som om det var gloser, eller grader og distinksjoner. Ikke minst våpenreglene. Vi fikk etterhvert ganske gode teknikker på å huske alt på jenterommet. Fine setninger som ikke gir mening for noen, men jeg husker alt fortsatt. Bilen parkerer alltid hos Kristine. Soloapefe. De franske truser har hull nesten helt underst.

Det er kanskje de kveldene på lugaren som jeg har best minner fra. Enten det var pugging og cookies, rave til ipodhøytalere eller tannpuss. Alt i en viss frykt for at befalet skulle komme inn for å sette karakter på orden og oppførsel. Hvis vi ikke var på lugar fikk ikke noe ligge framme. Det følger vi ikke i dag, for å si det sånn. Eller at vi måtte gå opp i rett og svare «Ja, kvartermester» på alt vi ble spurt om. Og vi lo like mye hver gang de lukket døren etter seg. Morgeninspeksjonene var også relativt gøyale på lugar 555. Jeg hadde ansvaret for bøttekottet (yes), og etter å ha meldt av skulle vi stille skap, bikke og lugar. Ikke at det var skapinspeksjon hver dag, men vi forberedte i alle fall for det. «Kvartermester, rekrutt L stiller skap og bikke klar til inspeksjon!». Og befalet, som kun var ett år eldre enn oss, syntes vel det var greit å inspisere jentelugaren. Når vi aldri klarte å holde oss seriøse uten å fnise, hadde barnebøker med prinsessehistorier i skapet, festet glitter på notatblokken og spurte om tillatelse til å ha duftlys på lugar. Sistnevnte fikk vi ikke lov til, overraskende nok.

Det fysiske på rekrutten var kanskje det jeg gruet meg mest til, etter det å dele rom med ni andre jenter. Men, det var ikke så tungt som jeg hadde trodd. Nå er vel Sjøforsvaret det slappeste fysisk, og det passer i grunn meg veldig fint. Det er i grunn, for min del i alle fall, bedre å trene EET etter endt tjeneste med noe jeg liker enn å spille fotball med femogførti andre. Det hardeste jeg var gjennom på rekrutten var vel Harald Haarfarge-løpet, orientering i feltuken og krigens krav. HH-løpet var en drøy mils løpetur, hvor hele troppen skulle løpe samlet. Det var kjempegøy, og jeg løper gjerne en mil på eget initiativ, så det var ikke den aller største utfordringen. Orienteringsløpet i feltuken var åtte kilometer med full oppakning, noe som også var helt greit, og krigens krav en gjørmeløype vi var ferdig med på en drøy halvtime. Så akkurat det fysiske var ikke noe problem, bare veldig gøy. Det er en spesiell mestringsfølelse du får når du fullfører noe sammen med førtifem andre. Hater sammen og deler glede. Det er helt spesielt.

En annen ting jeg ikke akkurat hadde sett fram til var gassboden. Jeg hadde hørt at man begynte å blø neseblod, kastet opp, ble kvelt og hadde vondt i flere dager etterpå. Det gikk jo også mye bedre enn forventet. Alt gjorde egentlig det. Selv om, ja, det var jo ikke behagelig å ta av seg gassmasken inne i CS-boden. Jeg tok av meg masken, trakk pusten, og tenkte «Hei, det her var da ikke så ille..». Jeg sa akkurat det samme til kvartermesteren, og spørmål om jeg ville ta noen push-ups. I det jeg tenkte at jo, så klarte jeg ikke mer. Halsen ble kjempetørr, øynene sved og det føltes ut som om jeg ble kvelt. Også den lukten av kanel som den gassen har. Jeg kom meg ut ganske fort. Spyttet og spyttet, uten at det egentlig hjalp. Det å løpe langs veien og flakse med armene derimot, for å få bort all gassen, det hjalp. Eller var det noe befalet sa fordi de syntes det var morsomt å se på…?

Forrige onsdag begynte «Redd menig Osen» på NRK1. Åtte uker på rekruttskolen oppsummert på en halvtime. Åtte uker, som det på mitt kompani var middels harde, fremstilt særdeles enkle gjennom et filmkamera. Nå gjør nok rekrutt Osen det han kan for å være vanskelig, men den rekruttskolen han var gjennom var ikke særlig krevende. Til tross for at han var i luftforsvaret. Det, pluss mine freunder Soldathjerte aka Mari og StormIng aka Haakon, ga meg lysten til å skrive hvordan jeg opplevde rekrutten. Uten at jeg skal bli noen ny Supermarie av den grunn.

27. juli. Etter halvannen uke med restutisjon og seilferie etter FOS, forlot jeg huset hjemme og satte meg på toget til Stavanger. Uten å kjenne en sjel. Men, det gjorde i grunn ingen andre heller. Han jeg havnet ved siden av på toget, skulle også på innrykk. Det skulle også gutten foran oss. Og antakeligvis alle andre på toget. Åtte timer med snakk om alt vi hadde hørt om Forsvaret. Eller, ikke åtte. Han ved siden av sovnet etter noen timer. På skulderen min. Superkleint å møte ham i messa (spisesalen) i ettertid. Det skjedde sånn hele rekrutten. Men, i løpet av mine åtte timer på vei til Stavanger dukket det opp et velkjent fjes fra FOS. En som skulle være med på å gjøre mine to måneder på rekrutten fantastiske.

Vi rullet inn på stasjonen i Stavanger rundt tre. Innrykket derimot var ikke før syv, så Kristine og jeg benyttet de siste fire timene som sivile til å spise lunsj i sentrum. Og så begynte det. Vi ble kjørt til porten på Harald Haarfagre, og da hadde jeg mest lyst til å bare snu og reise hjem igjen. Jeg hadde vært på en militærleir, Rena, én gang tidligere, og da var det ikke en gang militære der. Å gå inn gjennom vakten på Madla var skummelt. Vi skrev oss inn, stilte på to rekker med bagasjen vår, og bar alt sammen til gymsalen. Vi som ganske snart skulle bli en tropp. Smått usikkert hilste vi på hverandre, og etter narkotikasjekk, skulle det som dagen etter ble befalet mitt gå gjennom hele bagen min. Alt. Han sjekket til og med t-skjortene mine for støtende logoer. Det skumleste han fant var Star Wars. Rart det der.

Omtrent 250 stykker samlet i kinosalen. Det som skulle bli femtekompani. Guttene ble bedt om å sette seg bakerst, vi jentene foran, og de som skulle dimme helt fremst. Jeg hadde hørt en ting om innrykk, og det var at du havner på rom med de du sitter ved siden av. Kristine og jeg satt side om side, og vi fikk utdelt køynummer. 555,08. Femtekompani, tropp fem, lugar (rom) fem, seng åtte. En tropp bestående av særdeles mange fra Stavanger, og et rom med ti jenter. Jeg hadde mine tanker om akkurat det, for å si det sånn. Men, det gikk overraskende bra. Kristine, som ble makkeren min, og jeg delte køyeseng. Heldig som jeg er fikk jeg sove nede, og jeg tror alle sammen sov godt den natten. De få timene vi fikk, før vi måtte stå opp ti på seks dagen etter.

De neste dagene bestod stort sett av hørselstest, tannlege, veiing, synstest, blodtrykk og vaksiner. Så kom det første som virkelig var gøy. Første tur til depoet. Utstyrt med hver vår handlevogn ble vi jentene sendt inn først for å få utlevert jenteutstyr. En flott blå badedrakt, noen like flotte ull-bher, boksere, sokker og sportsbher. Så ble vi sendt ut mellom hyllene med stridsvester, paradejumpere, bereter, skytevotter, feltstøvler, sysett, sekker, skinnhansker, brynjer (netting) og sjøpølser. Til slutt utstyrt med to stappfulle sekker, som skulle bæres tilbake til kompaniet. Det var tungt. I dag, etter et halvt år, har jeg fortsatt ikke brukt alt jeg fikk utlevert. Men, forhåpentligvis kommer det til nytte. Det er i alle fall mye bra.

Okei, dette blir langt. I alle fall  litt. Fortsettelse følger.